Glemte og fortrengte drømmer Jeg hadde ingen, bare rusen jeg kjente så altfor godt. Rus kan fore et ego, gi selvtillit, fjerne uroen for en stund. Men så kommer angsten, skammen og psykosene som gjorde meg stum. Jeg lengtet alltid etter rus, like mye som jeg lengtet etter kjærlighet og det å bli sett, Savnet ble bare borte så fort jeg ble høy igjen. Hvilket rusmiddel var ikke så nøye, bare jeg fikk kjenne på flukten. Jeg ble sosialklient med kontantkort og strømmen skrudd av for jeg ikke klarte betale. Men ingen ringte, for alle hadde gitt opp. Drømmene mine ble fortrengt, glemt og jeg ga faen. Hver eneste dag var en kamp. Jeg ville ikke dø, men jeg ønsket ikke å leve.
Livet uten mening Se for deg ett liv uten innhold, et liv uten mening. Se for deg at hver dag er lik dagen i går. Årene går i reprise. Det eneste som er variabelt er menneskene du omgås med, fordi du stadig bytter omgangskrets. Du er livredd for å bli avslørt. At noen skal se deg, og se det du tror du de ser : at du er ingenting. Det var et liv uten innhold og mening – jeg bare eksisterte. Se for deg at du ikke har hatt en nykter samtale på flere tiår. Se for deg å ikke klare kommuniserer tanker, følelser og opplevelser. Men innerst inne visste jeg også at jeg egentlig er sosial, utadvendt, stødig, snill, rettferdig og morsom å være sammen med. Når jeg visste jeg ikke ville ruse meg mer, innså jeg også at jeg virkelig ikke klarte å la være. Jeg trodde jeg var helt alene i verden om å ha det sånn.
Folkeskikk, bordskikk og grensesetting Når jeg trodde livet var over, så fikk jeg endelig langtidsbehandlingen rus konsulenten min hadde kjempet for i to år! Dette skulle endre på alt. Jeg måtte lære meg folkeskikk, bordskikk og sette grenser. Jeg var nødt til å stole på andre, men også tåle å stå alene. Jeg lyttet og lærte av andre i dette fellesskapet som nå var rusfrie, det ga håp. Se for deg å etter hvert bli et forbilde på ekte! Jeg ble en av vinnerne. Jeg hadde folk rundt meg som trodde på meg og støtta meg. Jeg lærte endelig å leve. NAV ga tilbud om datakurs og praksisplass. Fritiden ble fylt med trening, konserter og opplevelser med venner. Men på tiltak følte jeg meg utenfor og med hullete CV kvalifiserte jeg meg ikke til lønnet arbeid. Igjen var jeg annerledes, depresjonen kom snikende og til slutt klarte jeg ikke stå opp av sengen. Jeg dro ikke tilbake på datakurs eller praksisplass. Allikevel var noe annerledes denne gangen: jeg hadde venner som så meg.
Trivsel, tillit og håndtere livet Se for deg at du en dag skjønner at du ikke behøver gå tilbake på tiltak på NAV. For du har en venninne som har fått seg jobb. Og hun sa at der kunne du også få jobb. Jeg fikk det jeg hadde drømt om: arbeid, ansvar, tillit, kolleger som forstår, betale skatt og det å glede seg til helg. Her har jeg utviklingsmuligheter og jeg er til å regne med. Jeg har en meningsfull jobb som jeg er stolt av. Jeg gleder meg på andres vegne, jeg har lært meg å håndtere motgang, sorg og alt det som livet bringer. Jeg har venner, jeg trives og jeg har det godt. Jeg er fri.
I dag har åtte medarbeidere med spesifikke ansvarsområder starta opp etter ferien med å bli litt bedre kjent gjennom å øve på samarbeid og jobbe med fremtidsvisjonen for Medarbeiderne frem mot 2025.
Nirupma Kumra i Masala Magic lærer salgsleder Thomas om forskjellige krydder på Indisk matkurs
Vi er enige om at vi skal vokse og at vi skal ha sunn vekst men at vi ikke skal vokse raskere enn at vi kan ta godt vare på folka våre og se hverandre. Uansett hvor stort Medarbeiderne blir skal vi huske at vi starta med bare ei tralle og gikk rundt å ringte på dører. Vi skal huske at menneskene er viktigst. Vi er også enige om at det er viktig at vi alle hele tida stiller oss sjøl spørsmål om hvordan vi kan gjøre jobben vår bedre og inviterer kollegene våre til innspill på hvordan vi kan gjøre ting bedre.
Vi med spesielle ansvarsområder i Medarbeiderne skal gå foran som gode eksempler. Medarbeiderne er en gjeng med unike mennesker og det er stor forskjell på hva de forskjellige avdelingene er dyktige på. Alle er imidlertid like viktige og vi skal være obs oppmerksomme på å sette pris på de som jobber i andre avdelinger enn oss sjøl.
Vi bygger dette selskapet sammen for at flest mulig skal få mulighet til å vise at de kan jobbe. Vi vil ikke være billigst, men best. Vi ønsker å skille oss ut ved å være dyktige, yte særdeles god service og få gode tilbakemeldinger. I dag er vi 30 ansatte hvorav 28 har rusbakgrunn. Første halvdel av 2019 har vi omsatt for rett under 4 millioner kroner og hatt tilsvarende kostnader. Halvårsregnskapet viser et beskjedent overskudd på. Vi er i vekst og tror at vi kan gå i et bittelite overskudd i år med omsetning på omtrent 9 millioner kroner. Over halvparten av pengene går til lønnskostnader. Resten går til kontorlokaler, forsikringer, bilhold, programvare, regnskapsfører og revisor.
Styret planlegger å bruke noe av pengene vi har på å gå sammen med to investorer (FERD Sosiale Entreprenører og en industriell partner) for å kjøpe et litt større selskap og bare ansette folk med rusbakgrunn. Planen er å finne et selskap som ligger mellom Hamar, Halden, Hønefoss og Horten og driver med noe tilsvarende Flytt & sjau eller nærliggende bransjer, men som gjennom å kreve noe mer utstyr og kompetanse skaper utviklingsmuligheter.
Ønsket er å se etter et selskap som har utfordringer vi kan jobbe med å løse. Det kan være litt mangel på system og struktur, generasjonsskifte eller utfordringer med merkevare / markedsføring.
Jeg er på hyttetur med Medarbeiderne og det er natt til søndag. Nå har jeg det veldig bra, men i dag tidlig var jeg ganske gretten og lot det gå ut over kollegene mine.
Jeg hadde sovet lite, stått opp med feil ben, var sulten og redd for at noen skulle spise alt baconet før jeg fikk noe. Jeg lot tydelig irritasjonen min komme frem på en slik måte at alle følte seg truffet selv om ingen hadde gjort noe galt. Jeg var urimelig. Etter frokost innså hvor sur jeg må ha virka og fortalte det til en kollega. Hun lo av meg og sa det var fint at jeg så sjøl at jeg hadde vært urimelig. Etterpå tok jeg selvkritikk foran alle og det var godt. Jeg har tenkt at det er fordi jeg er leder at jeg har blitt flinkere til å se egne feil, men det er nok like mye på grunn av folka i selskapet jeg leder. Noe av det fine med å jobbe i Medarbeiderne er nemlig at det ikke jobber et eneste perfekt menneske her. Ingen er perfekte og ingen later som. De fleste er ganske åpne om det når de har det tøft og det gjør at det er lettere for oss alle å ha en dårlig dag. Det er lettere å være seg sjøl og det er ganske stor takhøyde.
Utsikt mot solnedgangen fra hytta Medarbeiderne har lånt til vår tolvte «Fullmånesamling». Vi har fullmånesamling (hyttetur) fire ganger i året og drar til forskjellige steder hver gang,
Overskudd
Det gir overskudd å jobbe i et fellesskap hvor jeg føler at en blir sett til tross for at jeg er en av lederne. Det er ganske flatt og vi har en ganske løs tone. Det spøkes mye og de fleste sier ifra om ting de opplever som ugreit ganske direkte med en gang. Noen ganger kan jeg sjøl være streng, og noen ganger er jeg for streng. Jeg har kolleger som er flinke til å si ifra når det skjer. I arbeidsmiljøutvalget forrige uke fikk jeg klar beskjed om at enkelte tekstmeldinger jeg sender til ansatte oppleves som krasse og kommanderende, spesielt når de kommer utenfor arbeidstida. Det føles rart å skrive om dette på nett, men det er også både befriende og skjerpende. Jeg er ikke perfekt jeg heller og det er godt å slippe å late som. Når jeg skriver det her blir jeg forhåpentligvis flinkere.
Noen dager lurer jeg på hvorfor jeg ikke har en «vanlig» jobb i stedet for å ansette folk som har slutta med rus. Det er jo ikke bare plankekjøring. Som gründere møter vi på situasjoner som virker håpløse og rusproblematikken legger til en ekstra dimensjon. Enkelte medarbeidere sprekker og klarer ikke komme på jobb. Andre gang er det lovende kandidater som ikke dukker opp på intervju. Enkelte dager preges av interne konflikter eller uro, mens andre dager heldigvis preges av samhold. I dag har vært en slik dag. Andre dager får jeg tilbakemeldinger som gjør at jeg ikke skjønner hvordan jeg kunne tenke slik. Det er de dagene hvor alle gjør det de skal og det ringer nye kandidater som har blitt rusfrie og har lyst på jobb. Noen sier at Medarbeiderne har betydd en ny start og at de kan være på «rett side» av loven og andre skillelinjer. Andre medarbeidere sier de helt sikkert hadde vært tilbake i ruslivet hvis de ikke fikk jobb. Det betyr veldig mye.
Gudrun på kontoret har stålkontroll på fakturering, oppsigelser, kundereskontro, betalingsoppfølging, tilbakebetalinger, arbeidskontrakter m.m.
Lov å skryte Når en først er igang med å være ærlig må det være lov til å skryte også. I dag stilte jeg kollegene mine spørsmålet «Hadde vi trengt mer fellesskap og samhold i Medarbeiderne?». Svaret på det spørsmålet vil alltid være ja, men det kom også tydelig frem at vi allerede har et fellesskap. Et fellesskap av folk som tror på visjonen om å vise verden at folk som har slutta med rus kan jobbe, og som står sammen om å hjelpe hverandre med akkurat det.
Også går det bra økonomisk Så langt i år har vi et positivt dekningsbidrag på 1. Det betyr at vi har tjent 1 mer enn vi har brukt. Vi går i balanse. April var første måned med overskudd og i mai ble overskuddet betydelig. Det gjenstår å kontrollere for noen utgifter som øker nå fremover blant annet pga. lønnsøkninger, men straks er vi den første bedriften i Norge som i hovedsak ansetter folk som har slutta med rus og går i balanse. Overskuddet skal brukes på å skape flere arbeidsplasser. Nå gjør vi investeringer i både mennesker og i en ny IT-løsning som gjør at de neste månedene sannsynligvis vil bringe underskudd, men på sikt vil dette gjøre virksomheten mer solid og gjøre det mulig å vokse uten å skrangle mer enn vi tåler. Når voksesmertene gjør for vondt er det nemlig krevende både for de som er ute og gjør jobben og oss som koordinerer og har ansvar. Akkurat nå opplever vi en litt krevende vekst, men de harde tallene er inspirerende når en tenker på hva som ligger bak.
Salgsteamet har det siste året hele tida levert litt bedre enn styret har klart å forutse.
Vi betjener nå over 2200 (straks 2300) faste abonnenter med fast månedlig henting av avfall til kildesortering og har oppdrag på Flytt og Sjau hver eneste dag, med to uker frem i tid booka i kalenderen. Det kan være lurt å ringe Gisle i dag hvis du trenger flytting om en måned. Hele 30 medarbeidere med rusbakgrunn har nå en jobb å gå til, betaler skatt og bidrar med viktig og meningsfylt arbeid. Noen jobber med salg, noen er sjåfører, noen bærer møbler, noen henter avfall, noen luker, noen sorterer klær til gjenvinning, noen fakturerer og noen gjør klar campingbiler.
Denne utsikten kan du våkne til hvis du leier en av Cabin Camperne vi jobber med å klargjøre.
Mange medarbeidere løser utfordringer for hverandre underveis og fikser alt fra punkterte dekk til misfornøyde kunder uten at ledelsen trenger å involvere seg. Det er et symptom på at vi har selvstendige og ansvarlige medarbeidere, og at vi er blitt et mer modent selskap enn vi var. Vi er etterhvert blitt en liten bedrift som kan og gjør mye forskjellig uten at vi har spredt oss alt for mye. Vi vokser sakte men sikkert. De fem første månedene i år har vi omsatt tjenester for 3,2 millioner, og vi ligger 532 000 foran budsjettet vårt. Akkurat nå spår jeg at vi i 2019 kommer til å nå en omsetning på 8 millioner og betale ut omlag 5 millioner i lønn til folk som har slutta med rus. Det har vi grunn til å være stolte av!
De som jobber hos oss nå har vært ansatt hos oss i tilsammen 8413 dager.
I neste blogginnlegg skal dere få høre mer om det vi lærer underveis om hvordan vi jobber med å rekruttere, bygge opp og beholde folk som har slutta med rus. Der har vi fortsatt mye å lære. Følg oss gjerne på Facebook.
Hilsen Chris Klemmetvold
Morgengretten gründer med stort forbedringspotensiale
Fra sist vi skrev årsrapport har vi økt fra 1000 til 2000 faste abonnenter. Vi har økt lønnsutbetalingen til folk som har slutta med rus fra 1,1 million kroner i 2017 til 2,15 millioner kroner i 2018.
Våre 23 ansatte med rusbakgrunn har generert omlag 14 000 arbeidstimer (8,4 årsverk). Når denne rapporten går i trykken har vi 14 medarbeidere med rusbakgrunn i fast stilling i tilsammen 7,7 faste årsverk (opp fra 3,9 i mars 2017).
Salgsinntekten har økt fra 1,42 millioner kroner i 2016 og 2,54 millioner kroner i 2017 til 4,3 milloner i 2018. Vi tjente 84 av pengene vi brukte selv (opp fra 71 i 2017).
Vi medarbeiderne har nå vært på vår første studietur. Med støtte fra Ferd sosiale entreprenører og Franzefoss dro vi til Italia, nærmere bestemt Rimini, for å besøke det anerkjente men for mange av oss ukjente behandlingsstedet San Patrignano.
Vi var 10 spente medarbeidere som dro avgårde, heldigvis noen mer reisevante enn andre, og ingen med utprega flyskrekk. Vi hadde en trivelig reise og det var morsomt og hyggelig å bli bedre kjent med mine nye medarbeidere.
Etter en lang reise ned, og en god natt søvn for de fleste av oss, møtte vi opp til avtalt tid utenfor porten til dette lukkede samfunnet.
Vi ble fantastisk godt tatt i mot av Sarah fra Skottland og Danny fra Namibia.
Sarah og David har begge bodd og arbeidet på San Patrignano i over to år for å bli rusfrie. Nå skal begge snart reise hjem til henholdsvis Skotland og Sør-Afrika.
Sarah og Danny fortalte en god del om seg selv, og en del om behandlingstilbudet. De hadde begge vært der i ca. 2 år og Sarah nærmet seg sin avslutning.
Danny vet ikke akkurat når han er ferdig, da behandlingen har tatt noe lengre tid for han. Behandlingsforløpet er individuelt. Han har blitt mentor, som er et stort og viktig steg for beboerne. Mentorordningen går ut på at de rusavhengige får hjelp fra de som har vært der over lengre tid (dette er individuelt), de bor sammen og er sammen på jobb og etter jobb.
Det er for eksempel den nye som skal velge hva slags aktivitet de ønsker å gjøre på kvelden, de kan velge mellom å se en film i “stua” hvor det er plass til ca. 1500 stk foran en kinoskjerm, skrive et brev eller være med på fotball eller annen trening.
Poenget er at en del av det å friskne til fra usunne og dårlige mønster, er å kunne ta valg. Spesielt for jenter, er det vanskelig å velge en aktivitet for seg selv og stå for den, mange av oss har hatt for vane og la andre velge for oss.
Å bli veiledet, og ha tillit til andre er noe som kan ta mer tid for enkelte, og det kreves mye tålmodighet fra den som er mentor, så den dagen du er mentor, har du jobbet mye med deg selv, både i terapi hos de som jobber der og ikke minst i samfunnet du lever i.
Mye av behandlingen består i å bli et produktivt medlem av samfunnet, altså å lære seg å jobbe og alle sidene ved det. «SanPa» legger også stor vekt på at beboerne skal få tilbake gledene sine, interessene sine, og eventuelt finne nye. De legger vekt på trim, trening vel så mye som trivselen i musikk. De jobber med traumene sine, sorgene sine og følelsene sine. Det er tydelig å se at beboerne har fått tilbake livsgnisten sin, engasjementet sitt og mestringsfølelse.
Vi visste at de produserer vin der, og noe ost og at de hadde noen andre håndverk. Men at de drev et helt samfunn var nesten litt overveldende. Her finnes alt fra sykehus til bakeri, pizzeria, stall, hundegård, fotballbane og vinkjeller. Flere av de som har barn, har barna sine boende sammen med seg og de lever så normalt som mulig, og går i barnehage og skole, der inne.
Thomas og Morten synes det er litt komisk at en behandlingssted produserer vin.
Det er sant at de i mange år kunne velge å ta et glass vin til lunsj og middag, men dette sluttet de med for i underkant av 1 år siden. Konspirasjonsteoriene har vært mange blant beboerne. Har de tatt bort dette valget pga. økonomi eller for å gjøre oppholdet hardere?
Slike type spørsmål var det mange av i denne overgangsperioden, men nå hadde de slått seg til ro med denne nye regelen; ikke vin til maten, og de smaker heller ikke på vinen de produserer og selger i stor skala til flere deler av verden.
Mitt ubesvarte spørsmål til dette er om ledelsen kanskje har innsett at alkohol er et rusmiddel og at beboerne kanskje får det bedre uten dette valget?
Sarah og Danny fortalte om han som grunnla stedet i 1978. En velstående mann med et godt blikk og et enda bedre hjerte. Vincenzo Muccioli hadde sett at det var mange som slet med konsekvenser av rusmisbruk og alkoholisme, og at samfunnet og staten ikke gjorde noe for å hjelpe denne gruppen mennesker.
Han begynte å prate med de som bodde på gata, for så å ta de med seg hjem og gi de mat, en dusj og en god natt søvn. Det var den spede oppstart på et rehabiliteringssenter som har hjulpet tusenvis av mennesker som samfunnet ellers hadde gitt opp.
I dag har «SanPa» omtrent 1300 beboere. Omlag 25 000 rusavhengige har fått hjelp i løpet av årenes løp. Vi som var på besøk ble selvfølgelig nysgjerrige på hvilke resultater de kan vise til, da vi vet at det er lett å være rusfri i behandling, og at utfordringene står i kø når man skrives ut.
Monica på kontoret hadde svar på våre spørsmål og mer til. Hun fortalte om en brukerundersøkelse de hadde i 2005, som et universitet i Italia hadde utført på oppdrag. Den viste at 72 av de som hadde gjennomført behandlingen var rusfrie og godt integrert i samfunnet fire år etterpå.
Skeptiske som vi er spurte vi selvfølgelig om de kunne lyve på seg rusfriheten, og svaret var at de tar hårprøver for å avdekke eventuelt rusbruk.
Praten gikk lett, mellom oss og Danny og Sarah, slik den ofte gjør når likesinnede treffes. Gleden var ekstra stor da vi kom til trykkeriet, da vi ble introdusert for den eneste norske beboeren. Han fortalte om sin vei, og hans jobb ved trykkeriet. Han hadde vært der i litt over ett år og har ca. 2 år igjen av rehabiliteringen.
En av de norske som bor på San Patrignano forteller om hvordan det er å jobbe på San Patrignanos egne trykkeri.
En av tingene som var overraskende med SanPa var at alle som bor der er uten annen underholdning enn bøker og filmene som vises hver kveld i stua. Godteri, røyking, mobiltelefon og Netflix er fy. Man har tid til å skype eller skrive brev via internett en gang i måneden.
Dette, sammen med det at man aldri er alene, kan virke helt absurd, men SanPa har resultater å vise til som kanskje forsvarer det strenge regimet?
Vi spurte om dette kostet den norske stat noe, og han svarte nei det gjør det ikke, det betaler seg delvis selv, ved beboernes enorme arbeidsinnsats og ved frivillige donasjoner.
En dag i samfunnet der inne er over gjennomsnittet lang og de har lite tid for seg selv. De står opp og spiser frokost i den store matsalen før arbeidet starter.
Her spiser 1300 mennesker lunsj hver dag. Det går i risotto, pasta og lasagne. Beboere på SanPa har ikke tilgang på sjokolade eller annet snop under oppholdet.
Vi var innom håndtverksavdelingen, hvor det var produksjon av alt fra vevde tepper til skjerf, sjal, pledd o.l. Mange satt med symaskiner og sydde klær.
Mye av det vi så og hørte om var jobb. Beboerne jobber beinhardt i alle avdelingene ved San Patrignano, fra morgen til kveld, 6 dager i uka. Og vi måtte jo spørre, for hva skjer når de kommer ut, om de ikke har jobb da?
Det vet jo vi mye om i Medarbeiderne, det fører ofte tilbake til rus og elendighet. Men her har de har de tenkt på dette også så de får ikke reise herfra før de har et sted å bo og en jobb. Det er selvfølgelig lettest for de som er bosatt i Italia, men de bistår også våre nye venner fra Skottland, Namibia, Norge og de øvrige som ikke hører til i Italia.
Vår nye venn fra Norge kom bort til oss i lunsjen for å spørre om hva vi driver med i Medarbeiderne og om det er mulighet for han og få jobb om 2 år. Vi ga han selvfølgelig noen visittkort og oppfordret ham til å ta kontakt når han er hjemme i Norge igjen.
Her står vi på høyden rett over vinkjelleren med god utsikt over San Patrignanos egne vinmarker.
På dag to av turen gjennomførte vi en workshop på hotellet hvor vi ble enig om følgende:
Vi må bli flinkere til å løse opp i uenigheter og konflikter med en gang – på «SanPa» er de veldig flinke til å ta tak i ting med en gang
Vi må bli flinkere til å spørre hverandre når noen har det vanskelig
«SanPa» er flinke til å gi tydelige ansvarsområder til enkelte som er klare for det – der kan vi bli flinkere i Medarbeiderne
Vi bør invitere kandidater til arbeid i Medarbeiderne på minst én sosial aktivitet før de ansettes, og deretter gjøre noe mer ut av ansettelsen etter at har begynt slik at man blir bedre kjent
Vi bør få til flere egenorganiserte aktiviteter utenom arbeidstid, sånt som svømming, klatring, film, shuffleboard, bordtennis, snooker, gokart og kino
Det kan være fint å ha en fadder, men terskelen for å bli fadder og ha fadder bør gjøres så lav som mulig – kanskje en kaffekopp kan være en bra start?
Vi bør være mer direkte og ta av oss silkehanskene når folk har rusatferd
Vi ønsker oss ikke en fadderordning hvor man blir fotfulgt
Vi ønsker ikke å bli som et terapeutisk samfunn eller begynne med «behandling»
Vi ønsker at alle medarbeidere skal ha full ytringsfrihet, alenetid, pauser og fritid
Vi bør ha en fast middag med jevne mellomrom – kanskje dette kan være en fin arena for å presentere nye medarbeidere?
Vi takker Ferd og Franzefoss for at de gjorde denne turen mulig for oss. Vi tok med oss det vi trengte fra denne turen og la igjen det vi ikke trengte.
Nå står vi enda sterkere i vårt budskap om at vi skal vise verden at rusavhengige som har slutta med rus, kan jobbe!
— Ja, god dag! Så bra du ringer. Har du rusbakgrunn?
— Hæ?
— Ja, altså, har du brukt narkotika noen gang?
— Neinei. Det har jeg aldri gjort!
— Ah, ok, så du er alkoholiker?
— Neinei, sånt har jeg aldri hatt noe problem med.
— OK. Det er bra for deg. Men da kan du nok ikke jobbe hos oss. Vi ansetter bare folk som har slutta med rus.
— Hæ?
— Ja. Vi er et selskap som bare ansetter folk som har slutta med rus. Si meg, har du lest annonsen?
— Ja, eh, nei, jeg tenkte bare jeg skulle ringe
— Har du lest overskriften?
— Altså…
— Det står «Har du rusbakgrunn» i overskriften. Jeg skal gi deg et tips. Når du søker jobb er det viktig å alltid lese stillingsannonsen godt før du søker.
Jeg ønsker deg lykke til videre med jobbsøking!
Dette er en telefonsamtale vi må ha flere av hver eneste gang vi lyser ut en stilling på Finn.no eller NAV.no.
Medarbeiderne har for tiden ledig stilling som flyttesjåfør i fast 100 fast stilling og ledig ambadsadørstilling med arbeid tre kvelder i uka.
Søk her innen 31. oktober eller ring på 48113293 hvis du lurer på noe om jobbene.
Jeg har nylig skrevet en masteroppgave om ettervern i rusbehandling (Wikli, 2018). Dette er en kvalitativ studie hvor jeg gjennom intervju av tidligere rusmisbrukere har forsøkt å finne suksessfaktorer som kan bidra til å opprettholde rusfrihet over tid.
Jeg har kommet frem til fem suksessfaktorer: (1) ansvar, (2) trygghet, (3) normalisering, (4) bevisstgjøring av tanker og følelser i hverdagen og (5) tid, hvor tid er en overordnet suksessfaktor. Disse suksessfaktorene er del av en prosess, og som jeg i det videre vil vise er både kompleks og tidkrevende. Bedriften Medarbeiderne er et eksempel på en del av denne prosessen.
Jeg ønsker å trekke frem Medarbeiderne i denne sammenheng fordi deres måte å arbeide på og deres visjoner og verdier i stor grad er sammenfallende med resultatene fra min studie. Jeg vil kort forsøke å vise hvordan suksessfaktorene fra min studie kommer til syne i et konkret eksempel, en norsk bedrift som kun ansetter tidligere rusmisbrukere. Jeg har blitt bedt av Medarbeiderne om å skrive denne teksten og kunnskapen jeg har om bedriften kommer fra møter og samtaler med dem, samt internett og Medarbeiderhåndboken de selv har laget.
Suksessfaktoren ansvar har i min studie blitt delt inn i to underkategorier, brukerens ansvar for seg selv og hjelpernes rolle og ansvar. Å ta ansvar for seg selv er en viktig del av det å ta tilbake kontroll over eget liv og er med på å gi mestring og videre tro på at en kan mestre et rusfritt liv, mestringstillit. Hjelpernes rolle er å være trygge, forutsigbare og veiledende, men samtidig å utfordre. Medarbeiderne har ansvar som én av sine tre grunnverdier. Mens det i min studie er fokus på å ta ansvar for hele livet, er det hos Medarbeiderne snakk om et mer spisset ansvar.
Det vil si at ansvar i Medarbeiderne handler om et bevisst veivalg, både om å ta ansvar for en selv og de en er glade i, men hovedsakelig et ansvar i arbeidssammenheng, å vise at en kan og ønsker å jobbe. Dessuten er det i Medarbeiderne en viktig del av å ta ansvar å innrømme feil og ta konsekvenser av ens egne handlinger. I medarbeiderne ligger det også et ansvar hos ledelsen i bedriften. Tydelighet, å legge til rette for en sosial og inkluderende arbeidsplass, og konstruktive tilbakemeldinger er viktige elementer fra ledelsens side og dette kan ses i sammenheng med hjelperens rolle og ansvar i min studie. Suksessfaktoren trygghet ble i min studie delt opp i underkategoriene rammer og tilhørighet. Rammer kan gi trygghet i form av fysiske trygge rammer, for eksempel et trygt sted å bo, men også rammer i form av regler og konsekvenser som kan være en slags veiledende faktor for adferd.
Rammer er den andre av Medarbeidernes tre grunnverdier og handler om grenser og konsekvenser. Medarbeiderne trekker frem tydelighet når det gjelder hvordan en har det og hvordan en ønsker å ha det, men også tydelighet når det gjelder struktur, kjøreregler og fraværsreglement på arbeidsplassen. Det er en forventning om rusfrihet, å være presentabel og å gjøre godt arbeid. Tilhørighet er en annen side av suksessfaktoren trygghet i min studie og handler om hva det har å si å føle at en er en del av samfunnet, ha betydningsfulle andre rundt seg, venner, familie, kolleger. Medarbeidernes tredje grunnverdi handler om nettopp dette, og de kaller det fellesskap, at en ikke er alene. Dette kommer frem gjennom at en står sammen om å være rusfri, men samtidig også ufriheten som knytter seg til rus. Felleskap handler om å være snille med hverandre, be om hjelp når en trenger det og hjelpe andre ved behov.
Normalisering er en tredje suksessfaktor i min studie og den deles opp i underkategoriene praktisk dimensjon og sosial dimensjon. Den praktiske dimensjonen av normalisering handler blant annet om betydningen av å ha noe å gå til, enten arbeid eller en aktivitet som gir mening og en opplevelse av å være en del av samfunnet og gjøre som ”alle andre”. Bedriften Medarbeiderne handler om nettopp dette. En av de største utfordringene hos tidligere rusmisbrukere er at det kan være svært vanskelig å få arbeid etter mange år med rus og destruktiv adferd. Medarbeidernes visjon er å vise at det går an, at tidligere rusmisbrukere kan være gode arbeidstakere.
De ønsker å vise verden hvordan tidligere rusavhengige kan bli ressurssterke arbeidstakere hvis de får fellesskap, ansvar og rammer. Medarbeiderne er en bedrift som ikke ønsker å sy puter under armene til sine arbeidstakere, men som behandler de som normale mennesker. Den sosiale dimensjonen av normalisering handler om å ha et sosialt nettverk. Venner, familie og kolleger kan være en viktig del av en slik sosial normaliseringsprosess. Medarbeiderne har fokus på det sosiale på arbeidsplassen slik at flest mulig skal trives og ha det godt når de er på jobb. På denne måten er Medarbeiderne en viktig del av en såkalt normaliseringsprosess.
Bevisstgjøring av tanker og følelser i hverdagen er en fjerde suksessfaktor i min studie. Her er det både fokus på de vanskelige tankene og følelsene, men også de positive tankene og følelsene, som kan være vel så ukjente og utfordrende. Hos Medarbeiderne jobber det kun tidligere rusmisbrukere og det er derfor naturlig å ha klare kjøreregler på hva en skal gjøre om en medarbeider kommer på jobb i ruset tilstand. Det er også viktig med åpenhet og takhøyde når det gjelder tanker om rus. Å opprettholde rusfrihet over tid er med andre ord en kompleks og tidkrevende prosess. Tid blir i min studie beskrevet som en overordnet suksessfaktor. Det er viktig å understreke at tiden ikke er virksom i seg selv, men den må fylles av virksomme faktorer, altså suksessfaktorer. Siden tid er en strukturerende suksessfaktor, som ligger til grunn for at andre suksessfaktorer skal virke, blir det viktig å også eksplisitt omtale og beskrive tid som faktor.
Om man ikke gjør det, vil en beskrivelse av andre faktorer som også er avhengig av tid, faktisk ikke være fullstendige beskrivelser. Medarbeiderne er, som nevnt innledningsvis, en del av en større ettervernprosess, men samtidig også en prosess i seg selv. Figuren under gir et bilde på en kompleks og tidkrevende prosess. Illustration av en Medarbeider-prosess og de ulike elementene som hører til, både hos medarbeideren og ledelsen. Fra et planleggingsmøte hos Medarbeiderne i september 2018.
Avslutning
Jeg har med dette forsøkt å vise hvordan bedriften Medarbeiderne arbeider med tidligere rusmisbrukere og hvordan de kan stå i arbeid og gjøre en god jobb, altså deres arbeidsmetode, og hvordan dette sammenfaller med suksessfaktorer som jeg, i min studie om ettervern i rusbehandling, har kommet frem til. Medarbeiderne ønsker å lage en slags håndbok som beskriver deres metode slik at konseptet kan kopieres og flere bedrifter kan gjøre det samme. Dessuten vil det gjøre det enklere for bedriften selv å ekspandere. På den måten kan dette bidra til at flere tidligere rusmisbrukere får mulighet til å komme i arbeid og har større sjanse for å opprettholde rusfrihet og leve et godt og verdig liv.
Kilder
Medarbeiderne. Medarbeiderhåndbok.
Wikli, L. (2018). ”Det eneste du må forandre er alt.” Ettervern i rusbehandling – suksessfaktorer i et brukerperspektiv. (Mastergradsavhandling). Oslo: VID Vitenskapelige høgskole.
Vil du bidra til rusfrie arbeidsplasser? Sjekk ut våre tjenester:
Fast henting av glass- og metallemballasje og mye mer på trappa hver måned
Medarbeiderne er et lite selskap som bare ansetter mennesker med rusbakgrunn. Vi tilbyr private husstander abonnement på en abonnementstjeneste som bidrar til enklere kildesortering ved at vi henter pant, glass- og metallemballasje m.m. på trappa en gang i måneden. I tillegg bygger vi opp et lite flyttebyrå.
Vi har tidligere hatt stor nytte av å samarbeide med studenter og forskere. Det var en student som bidro at vi valgte å bygge oss opp med et profesjonelt image samtidig som vi valgte å være tydelige på at vi er til for å skape arbeidsplasser fort folk som har slutta med rus. Studenter har laga film for oss, tatt bilder, kartlagt kundetilfredshet og mye mer.
Men nå er det alt for lenge siden!
Her er eksempler på hva vi kan tenke oss hjelp med:
Tjenestedesign: Hva har folk under kjøkkenbenken? Hvordan kildesorterer de? Hvordan oppbevarer de? Hva kan de og vet de? Hvor er flaskehalsen? Kildesorterer de bare litt, og glemmer resten? Hva skal til for at tjenesten blir mer praktisk?
Digital markedsføring: A/B testing av Facebookkampanjer, landingssider for kjøp av abonnement, video eller bilde? Fokus på tjenesten og kunder eller menneskene som jobber hos oss?
Antropologi: Er Medarbeiderne litt som en indianerstammne? Hvordan og hvordan ikke? Hvordan kan vi bygge fellesskapsfølelse og bedre ytringsklima i Medarbeiderne?
Sosionomi: Hva er det våre medarbeidere opplever at skal til for å holde seg rusfri, og hvordan kan kollegene bidra til dette?
Videoproduksjon: En film som markedsfører flyttefirmaet vårt?
Pedagogikk: Hvordan foregår opplæring av nye medarbeidere? Hvordan kan opplæringen forbedres?
Foto. Utfordring: Kan slit og glede fanges på lerret?
Logistikk: Hvordan kunne en lønnsom on-demand-tjeneste for kildesortering fungert?
Videre kan vi åpenbart finne interessante oppgaver/samarbeidsdprosjekter for folk innenfor bedriftsøkonomi, salg og markedsføring, kriminologi, statsvitenskap og mye mer.
Dette er bare eksempler. Hva har du lyst til å gjøre? Ta kontakt og fortell oss det!
Vi er interessert i å bidra i alt fra semesterprosjekt til PHD. Ut over dette er Medarbeiderne allerede i gang med et prosjekt i samarbeid med forskere ved OsloMet om «Medarbeidermodellen». Prosjektet har som mål å
Vi kan tilby
Du får bli kjent med mennesker i en spennende organisasjon
Du får en reell case å jobbe med, hvor det du gjør er viktig for oss
Thomas og Morten synes det er litt komisk at en behandlingssted produserer vin.
En av de norske som bor på San Patrignano forteller om hvordan det er å jobbe på San Patrignanos egne trykkeri.
Her spiser 1300 mennesker lunsj hver dag. Det går i risotto, pasta og lasagne. Beboere på SanPa har ikke tilgang på sjokolade eller annet snop under oppholdet.
Her står vi på høyden rett over vinkjelleren med god utsikt over San Patrignanos egne vinmarker.