I år feirer vi i Medarbeiderne 10 år. 10 år med rusfritt arbeid. I 10 år har vi bidratt til et mer inkluderende arbeidsliv og i 10 år har vi gitt tidligere rusavhengige jobb og en ny hverdag. Selv har jeg som skriver dette, jobbet her i snart 3 år og kunne ikke tenke meg en bedre arbeidsplass. I skrivende stund er vi nesten 40 ansatte med rusbakgrunn og stillinger ligger ute og vi søker flere. Men hvem var den aller første medarbeideren? Den som banet vei for oss andre? Det kan bare kalles et scoop at jeg fikk muligheten til å intervjue henne. For den aller første medarbeideren heter Silje.
SORGENFRI, SILJE OG KILDESORTERING
Men vi rykker tilbake til start, rettere sagt våren 2011. Chris Klemmetvold studerer statsvitenskap på NTNU i Trondheim og jobber med en skoleoppgave. Der han sitter i leiligheten titter han bort på alt av glass og metallemballasje som tyter ut av skapet og ideen kommer! For det burde vel være mulig og ansatte noen til å hente dette og kildesortere alt, for alle som har minst like mye i skapet som han har? Noen som virkelig trenger en jobb? ….. en rusavhengig? Han har ideen – nå mangler han bare en rusavhengig. Chris starter jakten. På gata i Trondheim står Silje og selger gatemagasinet Sorgenfri. Silje er da 25 år, har en lang CV med mye sesong arbeid bak seg, og selv om hun har et rusmisbruk som nå har eskalert, er drømmen om å gjøre noe større enn seg selv alltid der. Hun føler seg også veldig heldig som har en støttende familie selv om hun sliter med sykdommen avhengighet. Det er en sykdom som kan ramme hvem som helst. Sorgenfri gir en flott mulighet i en by der det på denne tiden ikke finnes så mange andre lignende tilbud for rusavhengige. Silje har lett for å komme i snakk med mennesker og når Chris kommer bort til henne går praten lett. Men Chris har større planer enn å bare kjøpe gatemagasinet.
PANTERNES OPPSTART
Om Chris hadde fordommer mot rusavhengige? Å joda – masse! Men heldigvis ikke nok fordommer til å ikke sette ideen sin til liv. De setter seg på en kafé for å bli kjent. Myter og fordommer knuses i takt med enda flere kaffekopper og de finner raskt ut at de har veldig lik oppvekst og bakgrunn. Dette får Chris til å skjønne hvor små marginer det er for hvem som blir rusavhengige og hvem som ikke blir rusavhengig. Det kunne like gjerne vært han som stod og solgte Sorgenfri. Silje forteller og Chris lytter. Han får lære seg masse om rus og Silje får gjøre det hun brenner for: lære andre om rusmisbruk. For Silje står rak i ryggen og gjemmer ikke bort den hun er. Hun sier noe jeg ikke kan glemme og vi alle burde huske: “Avhengighet er en sykdom, men man blir ofte heller behandlet som en kriminell”.
De kalte seg for Panterne og gikk dør til dør for å tilby seg å hente pant, glass og metallemballasje som ga jobb. Lønnen til Silje skulle betales i pengene fra panten og Chris ordnet med en tralle og lagde en rute. Så her startet tjenesten vår som i dag heter Henting. I skrivende stund har vi veldig mange ruter, nesten 3000 kunder og vi ruller ned i gatene med store kassebiler og henter mye mer enn bare pant, glass og metall. Det er umulig å ikke tenke på hvor langt vi har kommet når Silje og Chris sender meg bilder fra de første dagene i Trondheim. Og kundene var like positive til tjeneste da som de er nå. Å gå rundt å tilby denne tjenesten betyr jo også å stå frem som rusavhengig dør til dør, men det var aldri noen problem for Silje. Som hun så fint sier: “så frir det mye for din egen selvfølelse og kunne stå for den du er”.
FRA TRONDHEIM TIL OSLO
Som de fleste nok vet, så holder vi ikke til i Trondheim lenger. Men Panterne stod på og ble ganske raskt et AS. Etter hvert fikk de to til med på laget samtidig som Silje begynte planlegge å dra i behandling. Det var også rundt den tiden at Silje foreslo at de ansatte burde være helt rusfrie, og det er slik vi har det her i dag. Virksomheten ble lagt ned i Desember 2012 da en litt utslitt Chris flyttet til Oslo etter en hektisk periode med både skole og Panterne. Men heldigvis visste han godt at tjenesten han skapte var noe han ikke kunne la ligge. Så på`n igjen sommeren 2014! Denne gangen som Medarbeiderne! Men det vi alle vil vite: Hvordan går det med Silje i dag? I dag er Silje gift og bor på Gjøvik med ektemannen og hunden Elvis. Hun har jobbet litt for bla Bymisjonen, virker å ha det veldig fint og er på et helt annet sted i livet nå. Hun fremstår som veldig engasjert når vi prater om rus, behandling og ettervern. Det eneste Silje skulle ønske var annerledes er at hun gikk inn i LAR, noe hun ikke ville valgt i dag. Mange vet ikke så mye om det å være i LAR og det er derfor mye å lære fra de som er i det systemet. LAR er for mange en behandling uten en nedtrappingsplan og derfor føler mange som Silje seg litt fanget og uten full frihet. Det er mange som velger å dra til bla Spania der de kan dra for å få trappet ned og ha muligheten til å leve et liv uten LAR. Jeg håper virkelig vi tar opp mer diskusjonen rundt LAR og at vi hører på mennesker som Silje! Hun har mye på hjerte og forklarer det så bra.
På vegne av alle oss i Medarbeiderne vil jeg bare takke deg Silje for at du banet vei for alle oss andre. At du gikk dør til dør og viste hva tillit kan skape for rusavhengige, at du underviste Chris, men viktigste av alt: viste at dere ikke er så ulike. Sykdommen kan ramme hvem som helst, men takler du den som Silje… så tror jeg du klarer deg veldig bra!
Som vi sier Silje:
“En gang en Medarbeider, alltid en Medarbeider!”