Fri

12. oktober 2019

Se for deg at du er 21 år gammel. Du har droppa ut av utdanninga di, hvis du i det hele tatt hadde starta på en. Du har en mor som drikker og en bror som ikke har vært nykter siden han ble kasta ut av barnevernet da han var 15. Se for deg at kjæresten din døde av en overdose og du hadde brukt opp vennene dine. 

Glemte og fortrengte drømmer 
Jeg hadde ingen, bare rusen jeg kjente så altfor godt. Rus kan fore et ego, gi selvtillit, fjerne uroen for en stund. Men så kommer angsten, skammen og psykosene som gjorde meg stum. Jeg lengtet alltid etter rus, like mye som jeg lengtet etter kjærlighet og det å bli sett, Savnet ble bare borte så fort jeg ble høy igjen. Hvilket rusmiddel var ikke så nøye, bare jeg fikk kjenne på flukten. Jeg ble sosialklient med kontantkort og strømmen skrudd av for jeg ikke klarte betale. Men ingen ringte, for alle hadde gitt opp. Drømmene mine ble fortrengt, glemt og jeg ga faen. Hver eneste dag var en kamp. Jeg ville ikke dø, men jeg ønsket ikke å leve.


Livet uten mening  
Se for deg ett liv uten innhold, et liv uten mening. Se for deg at hver dag er lik dagen i går. Årene går i reprise. Det eneste som er variabelt er menneskene du omgås med, fordi du stadig bytter omgangskrets. Du er livredd for å bli avslørt. At noen skal se deg, og se det du tror du de ser : at du er ingenting. Det var et liv uten innhold og mening – jeg bare eksisterte. 
Se for deg at du ikke har hatt en nykter samtale på flere tiår. Se for deg å ikke klare kommuniserer tanker, følelser og opplevelser. Men innerst inne visste jeg også at jeg egentlig er sosial, utadvendt, stødig, snill, rettferdig og morsom å være sammen med. Når jeg visste jeg ikke ville ruse meg mer, innså jeg også at jeg virkelig ikke klarte å la være. Jeg trodde jeg var helt alene i verden om å ha det sånn.

  
Folkeskikk, bordskikk og grensesetting 
Når jeg trodde livet var over, så fikk jeg endelig langtidsbehandlingen rus konsulenten min hadde kjempet for i to år! Dette skulle endre på alt. Jeg måtte lære meg folkeskikk, bordskikk og sette grenser. Jeg var nødt til å stole på andre, men også tåle å stå alene.  Jeg lyttet og lærte av andre i dette fellesskapet som nå var rusfrie, det ga håp. Se for deg å etter hvert bli et forbilde på ekte! Jeg ble en av vinnerne. Jeg hadde folk rundt meg som trodde på meg og støtta meg. Jeg lærte endelig å leve. 
NAV ga tilbud om datakurs og praksisplass. Fritiden ble fylt med trening, konserter og opplevelser med venner. Men på tiltak følte jeg meg utenfor og med hullete CV kvalifiserte jeg meg ikke til lønnet arbeid. Igjen var jeg annerledes, depresjonen kom snikende og til slutt klarte jeg ikke stå opp av sengen. Jeg dro ikke tilbake på datakurs eller praksisplass. Allikevel var noe annerledes denne gangen: jeg hadde venner som så meg. 


Trivsel, tillit og håndtere livet 
Se for deg at du en dag skjønner at du ikke behøver gå tilbake på tiltak på NAV. For du har en venninne som har fått seg jobb. Og hun sa at der kunne du også få jobb. 
Jeg fikk det jeg hadde drømt om: arbeid, ansvar, tillit, kolleger som forstår, betale skatt og det å glede seg til helg. Her har jeg utviklingsmuligheter og jeg er til å regne med. Jeg har en meningsfull jobb som jeg er stolt av. Jeg gleder meg på andres vegne, jeg har lært meg å håndtere motgang, sorg og alt det som livet bringer. Jeg har venner, jeg trives og jeg har det godt.


Jeg er fri.