Tre år uten sjokolade, netflix eller mobiltelefon

6. februar 2019

av Medarbeider Nina

Vi medarbeiderne har nå vært på vår første studietur. Med støtte fra Ferd sosiale entreprenører og Franzefoss dro vi til Italia, nærmere bestemt Rimini, for å besøke det anerkjente men for mange av oss ukjente behandlingsstedet San Patrignano.

Vi var 10 spente medarbeidere som dro avgårde, heldigvis noen mer reisevante enn andre, og ingen med utprega flyskrekk. Vi hadde en trivelig reise og det var morsomt og hyggelig å bli bedre kjent med mine nye medarbeidere.

Etter en lang reise ned, og en god natt søvn  for de fleste av oss, møtte vi opp til avtalt tid utenfor porten til dette lukkede samfunnet.

Vi ble  fantastisk godt tatt i mot av Sarah fra Skottland og Danny fra Namibia.

Sarah og David har begge bodd og arbeidet på San Patrignano i over to år for å bli rusfrie. Nå skal begge snart reise hjem til henholdsvis Skotland og Sør-Afrika.

Sarah og Danny fortalte en god del om seg selv, og en del om behandlingstilbudet.  De hadde begge vært der i ca. 2 år og Sarah nærmet seg sin avslutning.

Danny vet ikke akkurat når han er ferdig, da behandlingen har tatt noe lengre tid for han. Behandlingsforløpet er individuelt. Han har blitt mentor, som er et stort og viktig steg for beboerne. Mentorordningen går ut på at de rusavhengige får hjelp fra de som har vært der over lengre tid (dette er individuelt), de bor sammen og er sammen på jobb og etter jobb.

Det er for eksempel den nye som skal velge hva slags aktivitet de ønsker å gjøre på kvelden, de kan velge mellom å se en film i “stua” hvor det er plass til ca. 1500 stk foran en kinoskjerm, skrive et brev eller være med på fotball eller annen trening.

Poenget er at en del av det å friskne til fra usunne og dårlige mønster, er å kunne ta valg. Spesielt for jenter, er det vanskelig å velge en aktivitet for seg selv og stå for den, mange av oss har hatt for vane og la andre velge for oss.

Å bli veiledet, og ha tillit til andre er noe som kan ta mer tid for enkelte, og det kreves mye tålmodighet fra den som er mentor, så den dagen du er mentor, har du jobbet mye med deg selv, både i terapi hos de som jobber der og ikke minst i samfunnet du lever i.

Mye av behandlingen består i å bli et produktivt medlem av samfunnet, altså å lære seg å jobbe og alle sidene ved det. «SanPa» legger også stor vekt på at beboerne skal få tilbake gledene sine, interessene sine, og eventuelt finne nye. De legger vekt på trim, trening vel så mye som trivselen i musikk. De jobber med traumene sine, sorgene sine og følelsene sine. Det er tydelig å se at beboerne har fått tilbake livsgnisten sin, engasjementet sitt og mestringsfølelse.

Vi visste at de produserer vin der, og noe ost og at de hadde noen andre håndverk. Men at de drev et helt samfunn var nesten litt overveldende.  Her finnes alt fra sykehus til bakeri, pizzeria, stall, hundegård, fotballbane og vinkjeller. Flere av de som har barn, har barna sine boende sammen med seg og de lever så normalt som mulig,  og går i barnehage og skole, der inne.

Thomas og Morten synes det er litt komisk at en behandlingssted produserer vin.

Det er sant at de i mange år kunne velge å ta et glass vin til lunsj og middag, men dette sluttet de med for i underkant av 1 år siden. Konspirasjonsteoriene har vært mange blant beboerne. Har de tatt bort dette valget pga. økonomi eller for å gjøre oppholdet hardere?

Slike type spørsmål var det mange av i denne overgangsperioden,  men nå hadde de slått seg til ro med denne nye regelen; ikke vin til maten, og de smaker heller ikke på vinen de produserer og selger i stor skala til flere deler av verden.

Mitt ubesvarte spørsmål til dette er om ledelsen kanskje har innsett at alkohol er et rusmiddel og at beboerne kanskje får det bedre uten dette valget?

Sarah og Danny fortalte om han som grunnla stedet i 1978. En velstående mann med et godt blikk og et enda bedre hjerte. Vincenzo Muccioli hadde sett at det var mange som slet med konsekvenser av rusmisbruk og alkoholisme, og at samfunnet og staten ikke gjorde noe for å hjelpe denne gruppen mennesker.

Han begynte å prate med de som bodde på gata, for så å ta de med seg hjem og gi de mat, en dusj og en god natt søvn. Det var den spede oppstart på et rehabiliteringssenter som har hjulpet tusenvis av mennesker som samfunnet ellers hadde gitt opp.

I dag har «SanPa» omtrent 1300 beboere. Omlag 25 000 rusavhengige har fått hjelp i løpet av årenes løp. Vi som var på besøk ble selvfølgelig nysgjerrige på hvilke resultater de kan vise til, da vi vet at det er lett å være rusfri i behandling, og at utfordringene står i kø når man skrives ut.

Monica på kontoret hadde svar på våre spørsmål og mer til. Hun fortalte om en brukerundersøkelse de hadde i 2005, som et universitet i Italia hadde utført på oppdrag. Den viste at 72 % av de som hadde gjennomført behandlingen var rusfrie og godt integrert i samfunnet fire år etterpå.

Skeptiske som vi er spurte vi selvfølgelig om de kunne lyve på seg rusfriheten, og svaret var at de tar hårprøver for å avdekke eventuelt rusbruk.

Praten gikk lett, mellom oss og Danny og Sarah,  slik den ofte gjør når likesinnede treffes. Gleden var ekstra stor da vi kom til trykkeriet, da vi ble introdusert for den eneste norske beboeren. Han fortalte om sin vei, og hans jobb ved trykkeriet.  Han hadde vært der i litt over ett år og har ca. 2 år igjen av rehabiliteringen.

En av de norske som bor på San Patrignano forteller om hvordan det er å jobbe på San Patrignanos egne trykkeri.

En av tingene som var overraskende med SanPa var at alle som bor der er uten annen underholdning enn bøker og filmene som vises hver kveld i stua. Godteri, røyking, mobiltelefon og Netflix er fy. Man har tid til å skype eller skrive brev via internett en gang i måneden.

Dette, sammen med det at man aldri er alene, kan virke helt absurd, men SanPa har resultater å vise til som kanskje forsvarer det strenge regimet?

Vi spurte om dette kostet den norske stat noe, og han svarte nei det gjør det ikke, det betaler seg delvis selv, ved beboernes enorme arbeidsinnsats og ved frivillige donasjoner.

En dag i samfunnet der inne er over gjennomsnittet lang og de har lite tid for seg selv.  De står opp og spiser frokost i den store matsalen før arbeidet starter.

Her spiser 1300 mennesker lunsj hver dag. Det går i risotto, pasta og lasagne. Beboere på SanPa har ikke tilgang på sjokolade eller annet snop under oppholdet.

Vi var innom håndtverksavdelingen, hvor det var produksjon av alt fra vevde tepper til skjerf, sjal, pledd o.l. Mange satt med symaskiner og sydde klær.

Mye av det vi så og hørte om var jobb. Beboerne jobber beinhardt i alle avdelingene ved San Patrignano, fra morgen til kveld, 6 dager i uka. Og vi måtte jo spørre, for hva skjer når de kommer ut, om de ikke har jobb da?

Det vet jo vi mye om i Medarbeiderne, det fører ofte tilbake til rus og elendighet. Men her har  de har de tenkt på dette også så de får ikke reise herfra før de har et sted å bo og en jobb. Det er selvfølgelig lettest for de som er bosatt i Italia, men de bistår også våre nye venner fra Skottland, Namibia, Norge og de øvrige som ikke hører til i Italia.

Vår nye venn fra Norge kom bort til oss i lunsjen for å spørre om hva vi driver med i Medarbeiderne og om det er mulighet for han og få jobb om 2 år. Vi ga han selvfølgelig noen visittkort og oppfordret ham til å ta kontakt når han er hjemme i Norge igjen.

Her står vi på høyden rett over vinkjelleren med god utsikt over San Patrignanos egne vinmarker.

På dag to av turen gjennomførte vi en workshop på hotellet hvor vi ble enig om følgende:

  • Vi må bli flinkere til å løse opp i uenigheter og konflikter med en gang – på «SanPa» er de veldig flinke til å ta tak i ting med en gang
  • Vi må bli flinkere til å spørre hverandre når noen har det vanskelig
  • «SanPa» er flinke til å gi tydelige ansvarsområder til enkelte som er klare for det – der kan vi bli flinkere i Medarbeiderne
  • Vi bør invitere kandidater til arbeid i Medarbeiderne på minst én sosial aktivitet før de ansettes, og deretter gjøre noe mer ut av ansettelsen etter at har begynt slik at man blir bedre kjent
  • Vi bør få til flere egenorganiserte aktiviteter utenom arbeidstid, sånt som svømming, klatring, film, shuffleboard, bordtennis, snooker, gokart og kino
  • Det kan være fint å ha en fadder, men terskelen for å bli fadder og ha fadder bør gjøres så lav som mulig – kanskje en kaffekopp kan være en bra start?
  • Vi bør være mer direkte og ta av oss silkehanskene når folk har rusatferd
  • Vi ønsker oss ikke en fadderordning hvor man blir fotfulgt
  • Vi ønsker ikke å bli som et terapeutisk samfunn eller begynne med «behandling»
  • Vi ønsker at alle medarbeidere skal ha full ytringsfrihet, alenetid, pauser og fritid
  • Vi bør ha en fast middag med jevne mellomrom – kanskje dette kan være en fin arena for å presentere nye medarbeidere?

Vi takker Ferd og Franzefoss for at de gjorde denne turen mulig for oss. Vi tok med oss det vi trengte fra denne turen og la igjen det vi ikke trengte.

Nå står vi enda sterkere i vårt budskap om at vi skal vise verden at rusavhengige som har slutta med rus, kan jobbe!

Nina